En god kamerat er blitt borte. Den 05.01. klokka 7 fikk vi en telefon om at Jon hadde blitt alvorlig sjuk i løpet av natten. Så fulgte 12 spennende døgn før budskapet kom om at livet var slutt. Trist.

Det var for 20 år siden vi traff hverandre igjen etter at jeg flyttet tilbake til Hof. Etter det utviklet vennskapet seg mer og mer. Vi hadde en rekke uforglemmelige jaktopplevelser sammen. Vi var tre personer som var så heldige så vi fikk bo hos Jon på hytta i elgjakta.

Herlige middager hver dag tilberedt på svartovn, samt kaffe på senga hver morgen. En servering på øverste hylle.

På seinvinteren og våren ble det pilketurer.

Ikke å forglemme alle våre sosiale sammenkomster. Det var bestandig trivelig, uproblematisk og interessant å være sammen med Jon. Han hadde en helt spesiell utstråling og var et levende oppslagsverk, spesielt innen sitt fagområde.

Jeg har ufattelig mange minner som jeg vil huske etter Jon. Slik som da vi badet badstue på hytta og skulle gå nakne ned i Krokfløyta og bade. Den bilen som skulle passere på grusveien akkurat den uka, kom selvfølgelig da til våre koners store applaus.

Jon stakk innom for en kaffekopp og slo av en prat og noen gode historier nesten hver uke. Dette vil bli sterkt savnet.

Jeg var så heldig at jeg fikk feire siste nyttårsaften med Jon. Vi ga hverandre en god klem og takket for alle gode stunder i året som hadde gått, og ønsket at vi skulle få like mange i 2023. Det var siste gang vi så hverandre.

Jeg vil til slutt trekke ut en linje fra et dikt av Ingvar Moe: «Me skal leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje».

Takk for den korte og innholdsrike tida vi fikk sammen.

Hvil i fred.

Kist