9. juni 1976 satt jeg i en hvit Opel Rekord på vei til Lunderseter. Jeg skulle på mitt første orienteringsløp utenfor Grue. Jeg var nok spent, og når jeg ser på løypa i dag, synes jeg den var vanskelig, men jeg minnes utelukkende en god opplevelse.

Sjåføren var Bjørn Ottesen. Han ga gode råd og bidro til trygghet. Var du passasjer i hans bil, preget godt humør, optimisme og omtanke turen.

Noen år etter turen til serieløpet på Lunderseter, var det flere fra i Grue i samme løype på mange konkurranser. Vi var flere jevnaldrende ungdommer og to spreke veteraner, Bjørn og ett år eldre Ole Lien. Det var hard kappestrid. De rutinerte gjorde det ikke lettere for seg selv, for de ga gode råd om hvordan vi unge kunne heve nivået.

Jeg ble oppmann og var ofte i kontakt med Bjørn av den grunn. Privatnummeret i Gamle Kongeveg, 47 276, sitter i minnet. Hvorfor jeg husker det så godt? Det ene var at det var morsomt å ringe Bjørn. Så var det ikke vanskelig å få Bjørn med.

Jeg husker med glede også fellesturer til Birkebeinerrennet.

I 1952 ankret han Grue IL inn til det første kretsmesterskapet i stafett. Kolbjørn Haugen og Arne Wålberg hadde de to første etappene. Det ble mange fine resultat i en lang karriere. I 2002 ble han veteran-norgesmester.

At det ble orientering og langrenn, var egentlig ganske naturlig, for Bjørn vokste opp i Skasenden tett på naturen og ble trukket med på et orienteringskurs. På Grue Finnskog var de i mange år ledende på orientering i Grue.

I yrkeslivet hadde jeg gleden av å møte Bjørn som journalist. Det var mange interessante og hyggelige besøk på kontoret i rådhuset, som endte med gode saker.

Bjørn engasjerte seg også sterkt til beste for idrettslivet. Han laget orienteringskart og tok på seg verv og var leder av o-gruppa i mange år. I perioden 1973–1976 ledet han Grue IL hovedlaget. I 1973 ble han den første mottakeren av hederskruset i Grue IL.

Bjørn kunne bringe fram meninger så de ble hørt. Som han gjorde i kirkelivet. Som han gjorde i orienteringen. For eksempel på et orienteringsmøte i kjellerlokalet til Solør Brannkasse på Kirkenær. Det ble diskutert om det skulle dannes et eget orienteringslag. Vi fortsatte som Bjørn oppfordret til i Grue IL.

Han var i høyeste grad uredd på alle måter. Jeg husker blant annet et o-løp ved Namnsjøen. Litt tidligere hadde han merket noe i hjertet, men tror du han løp rundt ei vik på Namnsjøen da den klart korteste veien fra siste post var å svømme over vika til mål? Bjørn bare svømte i vei og smilte uanfektet da han kom opp av vannet.

Jeg har så mange gode minner om Bjørn og lyser med dette fred over hans minne.