Boka følger lærervikar Mathilde under et nedstengt Oslo midt under pandemien hvor hun får jevnlige besøk av sin elev, Jacob, på 18 år. De innleder et forhold. Jacob har vært på en av de beryktede festene som har blitt rapportert med for mange folk på. Han er nødt til å oppgi sine nærkontakter, og hvordan skal han forsvare at han må oppgi læreren sin som nærkontakt? Etter hvert får Mathilde sparken, og hun innser at verden snevres enda mer inn og at hun vil flytte ut av byen. Hun drømmer om ekte verdier og et autentisk liv med tradisjoner.
I Telemark er det mer fritt å vandre rundt med større områder med frihet. Brødrene Andres og Johs bestemmer seg for å leie ut huset etter sin bestefar, Johannes, som var den største hardingfelespilleren i Telemark. Brødrene driver en stor og moderne melkegård – en gård som har vært i familien siden 1600-tallet.
Mathilde har vokst opp med sin tante, som hun kaller mamma. Da Mathilde var et barn, døde foreldrene hennes i en bilulykke. Tanta har oppdratt Mathilde som sitt eget barn, og de har et nært forhold. Tanta til Mathilde blir med henne og kjører til Telemark. Beskrivelsene på kjøreturen deres, jo nærmere dem kommer gården i Telemark der Mathilde skal bo, er som et postkort! Vakre skildringer av dype daler omgitt av snø, sol og eventyr.
«Det må være rart å ha vokst opp i en leilighet i en by, sa Johs i en av de første samtalene våre, at du ikke aner hvem som har bodd der før deg, hvem veggene rundt deg har romma, litt. … identitetsløst, liksom. Jeg har aldri tenkt over det, sa jeg, identiteten min defineres av helt andre ting enn de materielle. Han spurte heldigvis ikke hvilke ting».
Helga fikk meg til å tenke underveis i boka. Jeg har ikke tidligere tenkt over at leiligheter er mer identitetsløse enn hus. Kapitlene er annenhver gang skrevet på bokmål og nynorsk. Leseren blir godt kjent med ulike personligheter, for Helga gir mye kjærlighet til karakterene sine. Dette er årets beste bok så langt!