Det er tidlig fredag morgen 10. april 1964.
Norge går gjennom en stor endring, hvor nærmest en fjerdedel av kommunene forsvinner i kommunesammenslåing.
Mens i USA vokser motstanden mot Vietnamkrigen, og nylig finner en jury i Dallas at Jack Ruby er skyldig i å ha drept Lee Harvey Oswald, som utpekes som John F. Kennedys attentatmann.
Litt lenger øst stiger en 20 år gammel nyutdannet frisørgutt ned fra flytrappene på Dulles International Airport i Virginia.
Han har pyntet seg. Han vinker.
Håret er nystelt. Han har på seg dressbukse, hvit skjorte med slips og en lang grå frakk. I hånda har han med seg en brun, fin bag i skinn.
Han har satt på seg det han tror er typiske amerikanske solbriller.
– Jeg kommer aldri til å glemme den dagen, forteller Eivind Bjerke fra Grue.
For det er her det amerikanske eventyret starter. Det er nå han begynner på sitt nye liv i et helt ukjent land hvor han nesten ikke kan språket.
Det er tidlig morgen lørdag 11. april.
– Da gikk jeg nedover gatene i Georgetown i Washington D.C. og var på vei til min aller første dag på jobb. Det er vår, azaleaene blomstrer for fullt og det er nysnø. Jeg tenkte bare: «Men i all verden!» Det var så usedvanlig vakkert.
Lite aner Eivind at det er her han skal bli i over 60 år.
Det er her han skal finne sin store kjærlighet, det er her han skal bli en svært ettertraktet frisør og det er her han skal bli offisiell frisør for Det hvite hus.
En dag skal han frisere verdens mektigste mann.
«Hvorfor vil du til landet hvor de dreper presidenter?»
Noen dager tidligere forlater Eivind Fornebu flyplass og sitt moderland, Norge.
Mesteparten av sparepengene har gått med til å dekke den dyre flybilletten.
Det er et forferdelig tordenvær – som om noen forteller ham at han ikke bør reise.
– Er du redd?, spør far. Det var han som kjørte meg til flyplassen. «Når du kommer over skyene går det bra», fortsatte han. Men jeg var virkelig livredd. Selv om jeg latet som om jeg var på toppen av verden, drev hodet og magen min med spensthopp, helomvendinger og kollbøtter.
Far Karl og mor Gunvor Bjerke er litt skeptiske til hele drømmen.
Eivind har nemlig fått et jobbtilbud hos den norske frisøren Per Hellekjær. Han driver en eksklusiv salong midt i Georgetown i Washington D.C. ved navn «Per of Georgetown».
Flere helger reiser han fra Oslo og hjem til Grue.
Han vil overbevise foreldrene om planene.
– «Hvorfor vil du dra til et land hvor de dreper presidenter?», sa mor. De ville ikke at jeg skulle reise til USA. Det var jo bare ett år etter at president Kennedy ble skutt.
– Men så kom jeg hjem en dag fra Oslo, og da sa a mor at dom hadde prate sammen. Ettersom jeg hadde fått en slik mulighet, så burde jeg reise. Det føltes nok tryggere at jeg fikk jobbe hos en som var norsk og som kjente sjefen min i Oslo. Da følte jeg at en stor bør falt av hjertet mitt, for jeg ville aldri har reist om mor og far hadde sagt nei.
Deretter går ferden til den amerikanske ambassaden i Oslo.
– Her får jeg en hel drøss med spørsmål, jeg tror det må ha vært 200. Ett av dem var «Do you get intoxicated?», hvor jeg svarer: «Nei, men jeg drikker mor sitt hemmelaga øl til jul». Da lo de godt av den dårlige engelsken min, og da spørsmålsrunden var over fikk jeg tillatelsen til å emigrere.
Bondegutten fra Grue
Nå er Eivind Bjerke «hemme». Eller rettere sagt; Han er hjemme hos sin storesøster Ella på Roverud i Kongsvinger.
Han er oppvokst på en gård på Grue vestside. Han er nummer 7 i en stor søskenflokk på 12.
Egentlig var de 13, men dessverre var det trettende barnet dødfødt. Mor Gunvor Bjerke fødte altså 13 barn på 16 år mellom 1935 og 1951.
Det er fem jenter og sju gutter. Gunhild er eldst og Tove er yngst.
– Vi hadde et langbord på kjøkkenet, og mesteparten av tida da vi satt og spiste satt hun med det yngste barnet på fanget sitt for å amme samtidig som hun spiste selv. Vi var ikke fattige eller rike, men med all den maten som krevdes for å mate oss alle, så har jeg ofte lurt på hvordan hun klarte det. Hun var helt enestående og så sterk.
– Hvordan føles det å væra hemme, Eivind?
– Det er gærbra, sier han på soleklar solung og helt blottet for amerikanske r-er.
– Når du er født i ei bygd som Grue, så er det gætt å komma hæmmat. Jeg er oppvokst på en gård og har melket kuer før jeg dro på skolen. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle bli den faste frisøren til president Jimmy Carter og Rosalynn Carter, at jeg skulle få æren av å reise rundt med de mektigste personer i verden, og at jeg som eneste nordmann i historien har fått fly med Air Force One sammen med en sittende president, sier Bjerke med et stort smil og en god dose ydmykhet før han fortsetter:
– Jeg som bare er en bondegutt fra Grue.
– Du har store hender og rar dialekt
Det var a mor Gunvor som fikk ham på ideen om frisørfaget.
– I og med at vi var 12 barn så måtte vi ha en frisør i familien. Hun kløpte jo håret til alle – det var så mange unger. Så jeg skulle bli frisør, eller herrefrisør, da. Men så sa tante Else: «Du må bli damefrisør! Der er det mer penger!».
Som 15-åring blir Eivind sendt på Oslo yrkesfagskole i nærheten av Grünerløkka.
Gutten fra Grue hadde alle odds mot seg, ifølge ham selv.
– «Eivind, du har for store hender – du blir aldri flink». Jeg ble oppskaket og måtte ut av klasserommet. Jeg ble også gjort narr av lærerne fordi jeg prata solung og hadde rar dialekt. Jeg måtte kvitte meg med den dialekten, sa de. Og en gang var det en flott dame som spurte om navnet mitt etter at jeg hadde frisert henne: «Eivind», svarte jeg litt stolt og tenkte at nå hadde jeg gjort en god jobb. «Takk! Da vet jeg hvem jeg ikke skal ha neste gang», svarte hun og gikk.
Han blir på et tidspunkt litt lei.
Tankene går på om dette er veien å gå.
– Mor og far betalte jo for at jeg skulle gå der, så jeg følte at muligheten mine var ødelagt. Men da så jeg for meg a mor som sa til meg: «Eivind, detta greier du». Det sa hun alltid. Da tok jeg skikkelig tak i meg selv, gikk inn igjen og begynte å jobbe.
– Hadde du mye hjemlengsel?
– I begynnelsen, ja. Særlig de to første ukene var savnet ganske stort. Men etter hvert fant jeg min plass. Og jeg hadde god kontakt med familien og søsknene hjemme - det har jeg alltid hatt. Det setter jeg veldig stor pris på.
Frisør for Norges kommende dronning
Den harde jobbinga betaler seg. Unge Bjerke utmerker seg.
Etter hvert får han innpass hos frisør Bjerke midt i Karl Johan i Oslo.
Hit strømmer alle de vakre sosietetsdamene fra Oslos beste vestkant inn.
I starten får han bare vaske håret, men snart får han også frisere og style.
Blant dem Norges kommende dronning, daværende Sonja Haraldsen.
– Hun var veldig snill og god, og hun sendte meg venninder som ville friseres av meg. Etter hvert ble jeg også sendt hjem til disse kvinnene og ble da hentet i limousin på Karl Johan med en sjåfør som åpnet og lukket bildøra for meg. Det synes jeg var veldig rart. Da tenkte jeg tilbake på den hestekjerra full av høy som jeg brukte å kjøre hjemme på gården i Grue, sier Eivind og ler.
Snart får Eivind også frisere de flotte damene fra den amerikanske ambassaden.
Han synes det er spennende.
Og slik plantes ideen om å reise til USA.
Han klør etter å komme seg videre i livet.
Ung og ambisiøs
Sjefen ved salongen i Karl Johan setter Eivind i kontakt med hans gode venn Per Hellekjær i Washington D.C.
Pers kone henter Eivind på flyplassen, og han får bo hos dem den første natta i Amerika.
Deretter bor Eivind på et pensjonat rett i nærheten av frisørsalongen «Per of Georgetown».
Han blir stadig stødigere i engelsk og «de tykke hendene» hans fungerer i frisørfaget som bare det.
Eivind er ung, ambisiøs og har studert de nyeste frisyrene til den engelske moteskaperen Vidal Sassoon.
Han er klar til å møte de amerikanske kvinnene og gjøre de enda stiligere og finere.
Og innimellom alt dette møter han sitt livs store kjærlighet.
– Det var vakre Mary Ann. Hun kom til salongen for å bli frisert, og jeg fikk henne som kunde. Hun var så vakker at jeg klarte ikke ta øynene av henne. Hun var egentlig forlovet med en rik italiener som drev en restaurant. Jeg var godt oppdratt og var høflig, så jeg bare ventet. Men jeg skjønte hun hadde planene klare. Og plutselig var forlovelsen brutt og etter hvert forlovet vi oss, forteller Eivind engasjert og forelsket.
Vil skape magi
Sjefen i salongen har allerede jobben med å ordne håret til «Lady Bird» Johnson, kona til president Lyndon B. Johnson.
Og én dag kommer telefonen Eivind har håpet så inderlig på.
Den er fra Det hvite hus.
De lurer på om Eivind kan fikse håret til datteren, Luci Johnson, ettersom frisøren hennes er bortreist.
– Da sang jeg og jodlet litt, slik som mor brukte å gjøre da bra ting skjedde. Jeg ble redd for å rote det til. Men da tenkte jeg på mor igjen: «Eivind, dette klarer du»!
Slik får han innpass i det Det hvite hus, og etter hvert friserer han også Lucis søster, Lynda.
– Det ble mange frisyrer. Jeg likte det virkelig godt, og jeg var ganske god på å ordne langt hår og ganske omfattende frisyrer. Jeg vasket håret, rullet det opp, satte det inn under hårtørkeren, børstet, tuperte, og tok ofte to eller tre deler med løshår og deretter hårspray. Det ble som et slags smykke. Jeg elsket å være kreativ, og jeg føler fortsatt at jeg kan skape magi når jeg får muligheten i dag.
– Jeg hadde på følelsen av at jeg kom til å ha noe med disse folka å gjøre. En dag fikk jeg spørsmål om å frisere kona til den sittende presidenten, selveste Rosalynn Carter. Det må jeg si var veldig spesielt.
– Var du nervøs?
– Egentlig ikke. Men jeg var fryktelig spent! Det var jo nå jeg fikk sjansen min! Jeg ble hentet av en sjåfør og kjørt inn bak Det hvite hus, og deretter eskortert opp et par etasjer. Et rom der og et rom der, og plutselig åpnet det seg en dør.
Der sto fru Carter:
«Hei, jeg heter Rosalynn».
«Og jeg heter Eivind».
«Kan du gjøre håret mitt?»
«Ja, jeg skal prøve!»
– Hva slags hårsveis fiksa du da?
– Nei, det var jo hår som trengte litt forandring.
– Mye volum?
– Jeg blåste og vasket det, og bygget det opp. Jeg synes jeg hadde gjort en god jobb. Men det viktigste var å få sjanse nummer to, forteller Eivind.
Med Zalo-hår og pendress til Det hvite hus
En dag er Eivind ute hos en kunde. Plutselig får han en beskjed: «Du må ringe kona di med en gang! Noe har skjedd!».
– Oh boy! Hva i alle dager er dette for noe?, tenkte jeg. Har det skjedd noe med barna? Jeg går bort til telefonen og hører Mary Ann si:
«Du må ringe Det hvite hus! Nå med en gang!».
«Er du sprø?», svarer Eivind.
Straks får han beskjed om å frisere Førstefruen.
Han får en ny sjanse.
Eivind er sjeleglad.
– Jeg hadde ikke fått dusjet den dagen, så jeg kastet hodet i kjøkkenvasken, jeg vasket håret mitt med oppvaskmiddel à la Zalo, mens jeg dirigerte Mary Ann hit og dit. Jeg satte på meg penklær, og ble klar til sjåføren kom og hentet meg. Det var selvfølgelig vinter og skikkelig slapsevær. I tillegg var det kø og det dugget inne i bilen. Hver gang det ble rødt lys, gikk jeg ut av bilen og pussa vinduet veldig kjapt. Jeg skulle se Det hvite hus mens jeg kom kjørende inn. Den dagen glemmer jeg aldri.
Møtet med presidenten
Eivind blir Førstefruens faste frisør, og er i Det hvite hus flere ganger i uka. Deretter blir han også frisøren til den sittende president, Jimmy Carter.
«Hi, Eivind! Can you cut my hair?», sier Carter.
«Yes, mister President! I'll do my best!», svarer Eivind.
– Så kommer han inn i rommet, og selvfølgelig hadde jeg ikke den gode saksa med meg den dagen. Men det ble vel en grei sveis, tror jeg.
– Men du var jo flink?
– Nei, jeg vet ikke det.
– Er du litt beskjeden?
– Jo, kanskje litt. Jeg måtte også bruke en maskinklipper og da måtte jeg ta av sikkerhetsbladet for å få renset nakken hans. Den var jo veldig skarp. Men jeg bare gjorde det – jeg hadde jo gjort det tusenvis av ganger før.
Selvskreven gjest når presidenten dør
Eivind Bjerke følger presidentparet på reiser og arrangementer, og Eivind får også sitte på i presidentens fly, Air Force One.
Det blir en rekke møter med mange spennende og nye mennesker gjennom hele Carters presidentembete.
Folk han aldri trodde han skulle få i sin omgangskrets eller møte i sitt daglige liv.
I programmet «Eventyrlige nordmenn» som gikk på TV2 for noen år siden, sier Jimmy Carter dette:
– Eivind berget utseendet mitt og ryktet mitt i de siste øyeblikkene av mitt presidentembete. Han var ikke bare det, men også en veldig god venn og familien, og vi er veldig takknemlige.
– Er du stolt, Eivind?
– Ja, det må jeg si. Jeg ble som en sønn for Carter. Vi lo så godt og hadde mange fine samtaler. Vi ble veldig gode venner – både med Jimmy og Rosalynn, og vi har fortsatt kontakt i dag. Carter ble nylig 99 år. Når han en dag dør står jeg på gjestelista. Det synes jeg er spesielt og fint. Og jeg håper ikke det skjer med det aller første. Bank i bordet!
For med seg i bagasjen har han den rykende ferske boka, «Hair Force One», en selvbiografi som han nå gir ut på både norsk og engelsk.
Denne uka inviterte Namnå Grendelag til et lite bokbad i rådhuset med den berømte frisøren fra Grue.
Se bildene her!
Bondegutten fra Grue som ble Presidentens frisør
Nylig ble storfamilien samlet. Venner og kjente feiret Eivind. Torsdag 5. oktober fylte han nemlig 80 år.
Jubilanten driver fortsatt sin egen salong midt i Georgetown i den amerikanske hovedstaden.
Den startet han opp i 1972, og heter nå «Eivind and Hans of Georgetown».
Det er over 20 ansatte.
Det er lange ventelister og den er fortsatt svært ettertraktet blant eliten i Washington D.C.
På én dag kan Eivind ha over 40 kunder.
En dag skal datteren Anne ta over familiebedriften.
– Jeg har blitt litt kraket med åra, men jeg har jo stått i 60 år. Jeg stortrives med det jeg driver med. Og Anne har en veldig god businesshjerne og er en dyktig frisør, slik at salongen er i gode hender.
– Når du tenker på alle de sosietetsdamene som du har frisert og stylet, tror du at de manglet det ordentlige gode vennskapet – at de var ensomme?
– Absolutt! Når man blir berømt så trekker nok mange seg litt unna, fordi de liksom ikke vil være til bry eller vil forstyrre dem. Men disse trenger også gode venner. Jeg var heldig som kom innenfor. Men hvis du bruker dem, blir du kastet raskt ut. Jeg har vært forsiktig. Ha alltid respekt for den du møter – uansett hvem det er. Ta vare på folk, vær blid og vær deg selv.
Eivind ser tilbake på sitt eventyrlige liv.
– Jeg har fått møte så utrolig mange spennende mennesker. Det er minner for livet!
– Nå renner det en tåre nedover kinnet ditt.
– Ja. Den reisen jeg har hatt er nesten litt ufattelig. Jeg tror det å vokse opp med 11 søsken gjør noe med deg. Man blir vant til å jobbe hardt og man blir jordnær – da mister man aldri bakkekontakten. Det tror jeg er veldig viktig oppi alt dette, og det har fulgt meg hele livet. Mor sa alltid: Ikke dytt deg fram – stå bak stolpen. Så jeg tenker kanskje at stolpen etter hvert har flyttet seg og jeg ble dyttet fram av andre. Jeg har jobbet hardt og vært på rett sted til riktig tid. Jeg har vært heldig, heldig, heldig!